mandag 2. september 2013

Birken-rittet 2013; sub-3 drømmen må leve (hvertfall) enda ett år

02.45. Vekkerklokka, en digital synt-symfoni, vibrerer på nattbordet.
10.45: åtte timer senere står jeg i målområdet sammen med Kristian. Vi er våte, vi er sølete og vi er glade. Birkebeiner-rittet 2013.

For første gang kjørte vi fra Oslo på morgenkvisten. Hva sa du? Morgenkvisten? Var vel heller midt på svarte natta. Men med en sjåfør med diagnosen munndiare og adrenalin og forventninger som omvendt sovemedisin ble opplegget en suksess i våre øyne. Bil fra Haslum til Hamar. Buss fra Hamar til Rena. Litt somling, litt forsinkelse på lastebilen med syklene - en liten tidsnød meldte sin ankomst, så vi stilte oss langt bak i startpuljene: jeg i pulje 4 og Kristian i pulje 5. Stian var Birkenritt-debutant og hadde seedet seg til pulje 8.

Etter 3.04 i fjor hadde jeg drømt om sub-3 i 365 dager. I dag skulle drømmen realiseres. Resepten på en god tid i Birken er å kjempe med nebb og klør den første timen: sitte langt fremme i pulje i bakke-kilometerne opp til Skramstad og knipe fast i posisjonen gjennom terrengpartiet. Da er det småkuperte grus-km frem til Rosinbakken etter 6 mil og en stor fordel å sitte i en samarbeidende og kjøresterk gruppe.

Dette var årets andre ritt for min del og jeg merker at jeg er pysete og treg når det er et stort felt som sitter tett de første 8-10 km. Tviholder på bremsen. Stive skuldre. Siger bakover i feltet og når asfalt blir til grus og Skramstad-stigningen virkelig begynner ligger jeg sist i feltet. Pulsen er høy og beina tunge. Klarer å avansere noen plasser, men ser at feltet sprekker opp og at jeg ikke er i nærheten av å klare følge de raskeste.

Tungt hele veien til toppen. Positiv overraskelse at klokka viser 31-tallet. Nesten på skjema. Stemningen i hodet snur til det positive.
Veldig fornøyd med neste 'etappe': taper mindre enn tidligere ned mot Djuposet og løper/sykler meg opp mange plasser i terrengpartiet. Rart hvordan sinnstemningen kan snu så fort.
Passerer Bringebu på 1.02.21 og blir skikkelig fornøyd. Begynner å drømme.

Sitter i en stor gruppe. Sikkert 20-30 mann. Vi er 5-6 stykker som rullerer i en rulle, men merker raskt at det ikke er helt topp. Farta ikke høy nok, rulla går stadig i hvilemodus. Og passering halvveis, Kvarstad, snur sinnstemningen igjen. 1.45 er samme tid som ifjor. Trenden er fallende.
Og værgudene benytter sjansen til å dytte meg litt ekstra ned i søla. Søla ja. For nå kommer regnet. Gradestokken faller i takt med at vi klatrer oss nærmere 1000 m.o.h. Løypa holder seg veldig bra, men regner såpass mye at grus-spruten fra hjulet foran blir en steinete stråle rett inn i øynene. Var mange røde iris i målområdet etterpå.
Syklene fikk kjørt seg over fjellet. Halve grusen satt igjen på syklene,
resten i kroppens mange åpninger. Finner grus i øret ennå.


Den store gruppa vår sykler videre. Fortsatt 5-6 mann som bidrar foran et stort, stort haleheng. Det stiger. Rosinbakken og kneikene opp mot Elgåsen og Storåsen. I tåkehavet hører jeg heiarop fra Karin og Heidi fra Nordic Choice. Vår trofaste heiagjeng som nok en gang slåss med naturkreftene der oppe på Elgåsen for å gi oss litt kaffe/cola blanding og ikke minst de veldig motiverende 'jubelbrølene'. Fantastisk å se dere. Tusen takk!

Ut på asfalten ved Sjusjøen.
Deilig.
Siste innsats nå.
Skjønner at tiden vil bli mye dårligere enn ifjor, men når man lukter målseilet kommer den gode følelsen uansett. Gruppa sprekker opp og jeg blir med de første inn, på tross av at jeg som vanlig er blant de tregeste ned Ballettbakken.
Målseilet brytes. Kald, sølete, våt og sliten. Men mest av alt glad og stolt. Jeg har gjort mitt beste og da er følelsen alltid bra etterpå. 

10.45.
Kalde, våte, og veldige glade i målområdet, hastende i retning garderoben der sølegråe og nakne mannfolk hutrer seg inn i køen, etterlengtende etter varme dråper fra dusjen.

Kristian: 3.10.30. 
Samme tid som ifjor, men klatrer til 60. plass i klassen. 
Levert strålende i hele år og puster meg så hardt i nakken nå at jeg vurderer å ofre tv-titting på 71 grader Nord i hele høst - her må det trenes mer.

Stian: 3.20.55.
133 i klassen. Enormt imponerende. Helt enormt imponerende faktisk. 
Den fremgangen den gutten har hatt det siste året kan ikke slås av noen. Gruer meg litt til 2014 faktisk...tror jammen det er mer enn 71 Nord som må ofres gitt. OL i Sochi får passere i stillhet. Når Northug vinner 5 mila, så kan dere finne meg på rulla og ikke i sofakroen med Merethes nystekte skillingsboller. 


...og jeg: 3.08.28.
4 minutter svakere enn i fjor og faller fra 47. til 54. plass i M30. Fikk ut det jeg er god for akkurat nå, så drømmen om sub-3 timer får leve i (hvertfall) 365 dager til.


Selvvask på Statoil var god medisin for sølete sykler


Buss til Hamar og bil hjemover, noen gram tyngre enn når vi kom. 3 syklister med hvert sitt lille Merke.

Da begynner sms-ene å ticke inn. Merethe og svigerfar Boge har startet senere og er nå i gang med sin ferd over fjellet.
Begge to sykler kjempebra: 
4.32.02 på Merethe.
Merke med god margin i K30 på tross av minimalt med sykling i 2013.
Boge med 5.10.17, også det kjempebra.
Begge to ankom rekkehuset i Oslo-drabanten sent på kvelden, klare til ivrig innhogg i pizza og til deling av dagens historier.


Søndagen ble brukt på tivoli på 'markedsdagene' i Sandvika. Men først nødvendig sykkel-vask med en veldig ivrig og god håndtlanger.






1 kommentar:

  1. Både en god idrettsutøver og en talentfull skribent du, Marius!

    Veldig inspirerende, selv om det er ett stykke opp til der du holder på. Registrerer at jeg fortsatt har bedre tid enn deg på Maridalen segmentet, godt du har litt for lang vei til å gidde å bruke de løypene stort ;)

    Oppis

    SvarSlett